Spillmekanikken til Morgenfri begynner endelig å ta form. Den er d6-basert, og henter inspirasjon både fra Fading Suns, 7th Sea, og Mouse Guard. De som interesserer seg for slikt, kan ta en titt på det jeg har fått til foreløpig, her.
Har nok en røff utgave ferdigstilt til HolmCon 6d6 i februar. Gleder meg til å prøve det ut.
torsdag 31. desember 2009
fredag 4. desember 2009
Alfa og omega
Det har gått noen diskusjoner om "alfaspillere" på RSN. Forskjellige oppfatninger av begrepet gjør at folk legger forskjellige ting i det. Den positivt ladede tolkningen er at alfaspilleren er "den fremste spilleren" i den forstand at han (eller hun, men let's face it, det er som regel en han) skaper spill for andre gjennom sin evne til å ta ordet og styre situasjoner - type, fighteren som sier til roguen: "Kan ikke du snike deg inn i forkant og sjekke at det er klar bane, det er jo du så flink til!" eller den ene vampyren som sier til den andre: "Hva er det klansreglene sier om slike situasjoner igjen, du husker jo alt som blir fortalt deg?" eller at spilleren som en annen gjedde napper friskt i flaggene som andre spillere har lagt ut som fiskesnører i vann.
Den negativt ladede oppfatningen av alfaspilleren er at han (eller hun, men let's face it, det er som regel en han her og) dominerer spillet, blokkerer andres muligheter til å være i fokus, prater høyt og brautende, insisterer på å gjøre alt selv (selv om det finnes andre roller som har bedre/mer egnede ferdigheter), og i de ekstra ille tilfellene; avbryter spillederen og spytter mens han snakker. Denne utgaven av alfaspilleren - for definisjonen av alfa i biologien, ifht sosiale dyr, er strengt tatt bare den i flokken/gruppa som dominerer og leder, ikke hvordan vedkommende kommer til den posisjonen (selv om det i dyrenes verden ofte er fysisk styrke som avgjør saken) - som sagt, denne utgaven av alfaspilleren er ubehagelig for andre, og kanskje spesielt for det jeg liker å kalle "omegaspillere".
Omegaspilleren er en reaksjonær spiller som (ofte) ikke eier et initiativrikt bein i kroppen. Hun (eller han, men let's face it, det er som regel en hun) sitter stille og rolig på plassen sin, ruller terninger bare når spillederen sier at hun kan, sier snilt ifra dersom hun får rede på noe i spill som kan være relevant for gruppa, og lar alle andre snakke først (om hun da snakker i det hele tatt med mindre hun blir spurt direkte). Hun blir ofte avbrutt, trenger hjelp med reglene i mekanikken, men tar ofte setting og dramatisk situasjon like enkelt som vørterkake. Bare synd hun aldri får bruk for det, fordi "de slemme alfaspillerne" er mer opptatte av å ha spyttekonkurranse enn av å høre på henne. "Snille alfaspillere" kan være redningen for henne, men det skjer vel strengt tatt bare hvis de er kjærester eller søsken.
Nå er det slett ikke sikkert at det er sånn i den store virkeligheten. Men i min oppfatning er alfaspilleren gjerne en kombo av de to definisjonene over, mens mange ønsker å se dem som enten det ene eller det andre. Hvor jeg ville med denne artikkelen? Det vet jeg ikke. Noen ganger skriver jeg bare for å lufte ut på loftet, så å si.
Den negativt ladede oppfatningen av alfaspilleren er at han (eller hun, men let's face it, det er som regel en han her og) dominerer spillet, blokkerer andres muligheter til å være i fokus, prater høyt og brautende, insisterer på å gjøre alt selv (selv om det finnes andre roller som har bedre/mer egnede ferdigheter), og i de ekstra ille tilfellene; avbryter spillederen og spytter mens han snakker. Denne utgaven av alfaspilleren - for definisjonen av alfa i biologien, ifht sosiale dyr, er strengt tatt bare den i flokken/gruppa som dominerer og leder, ikke hvordan vedkommende kommer til den posisjonen (selv om det i dyrenes verden ofte er fysisk styrke som avgjør saken) - som sagt, denne utgaven av alfaspilleren er ubehagelig for andre, og kanskje spesielt for det jeg liker å kalle "omegaspillere".
Omegaspilleren er en reaksjonær spiller som (ofte) ikke eier et initiativrikt bein i kroppen. Hun (eller han, men let's face it, det er som regel en hun) sitter stille og rolig på plassen sin, ruller terninger bare når spillederen sier at hun kan, sier snilt ifra dersom hun får rede på noe i spill som kan være relevant for gruppa, og lar alle andre snakke først (om hun da snakker i det hele tatt med mindre hun blir spurt direkte). Hun blir ofte avbrutt, trenger hjelp med reglene i mekanikken, men tar ofte setting og dramatisk situasjon like enkelt som vørterkake. Bare synd hun aldri får bruk for det, fordi "de slemme alfaspillerne" er mer opptatte av å ha spyttekonkurranse enn av å høre på henne. "Snille alfaspillere" kan være redningen for henne, men det skjer vel strengt tatt bare hvis de er kjærester eller søsken.
Nå er det slett ikke sikkert at det er sånn i den store virkeligheten. Men i min oppfatning er alfaspilleren gjerne en kombo av de to definisjonene over, mens mange ønsker å se dem som enten det ene eller det andre. Hvor jeg ville med denne artikkelen? Det vet jeg ikke. Noen ganger skriver jeg bare for å lufte ut på loftet, så å si.
Flaggermus på loftet
Av og til surfer jeg nettet på jakt etter ting som kan være nyttige for rollespill. Det siste jeg lette etter var egentlig en beskrivelse av det nye Warhammer FRPG, men jeg fant vel egentlig ikke det jeg lette etter. I stedet fant jeg bloggen Bat in the Attic, som har en ganske kul, kjapp og grei smørbrødliste på hvordan man skal lage en Traveller Sandbox og en Fantasy Sandbox. Jeg visste mye av dette fra før, naturligvis, men det er ganske greit å ha linker til sånt noe liggende.
Abonner på:
Innlegg (Atom)