...men er det litteratur?

Det er noe jeg har tenkt litt på i det siste: Rollespillbøker. Er de litteratur? Skal de være det? Hva er funksjonene en rollespillbok bør fylle?

En av flere tilbakemeldinger jeg har fått på settingwikien min er at teksten i wikien er kjedelig skrevet. Det kan nok uten tvil stemme. Jeg har satt opp informasjon rimelig leksikonaktig, og gitt litt katta i hvordan det er formulert utover at det skal være klart og tydelig å forstå. Noen etterlyser en mer skjønnlitterær fremstilling av stoffet. Disse ønsker så vidt jeg kan forstå å høre en fortellerstemme, de vil utfordres og engasjeres av selve fremstillingen av teksten. Andre mener at en mer skjønnlitterær fremstilling vil fjerne fokuset fra das ding an sich. Disse siste er de som gjerne hopper over de tisiders skjønnlitterære introtekstene til Vampire-spillene og går rett på sakprosaen - de som ønsker å vite nøyaktig hvordan tingene henger sammen uten å få det levert gjennom et farget synspunkt, men som gjerne går tilbake til de skjønnlitterære tekstene i ettertid, når de har "funnet seg selv" i settingen.

Et stridighetspunkt er artikkelen som beskriver hamskiftere. Her etterspørres en betraktning fra hamskifternes side - et valid poeng, siden myter og virkelighet i settingen ikke er helt enige. Dessuten er som sagt teksten rimelig leksikal, altså småtørr og rent informativ. Det er tross alt mer engasjerende å lese skjønnlitterære eller fortellende/narrative fremstillinger enn å måtte pløye seg igjennom en lærebok.

Samtidig undres jeg: Er det ikke morsommere å selv få lov til å utforske disse tingene i spill? Skal våre "fremføringer" og opplevelser i rolle farges fullstendig på forhånd av spillforfatterens spesifikke visjon? Hvis jeg skriver en fortelling med stemmen til Viram, hamskifteren som kan bli til en bjørn, vil ikke Virams synspunkter farge hvordan hamskiftere blir spilt? Er det ønskelig for meg som spillskaper å gjøre dette?

Settingen er tidligere brukt til nettopp skjønnlitteratur, så jeg har få problemer med å skrive fortellinger i den. Spørsmålet er ikke hvorvidt jeg skal inkludere skjønnlitterære innspill i spillets tekst - spørsmålet er hvorvidt slike fortellinger alene skal utgjøre spillets tekst. Det er et spill (også), ikke (bare) litteratur.

Dette er noe å tenke videre på.

Ellers må jeg legge til at spillet i utgangspunktet er tiltenkt såkalte klassiske rollespillere, men jeg ser ikke noe i veien for at også progressive spillere kan finne noe av verdi der.

En verden tar form

Rollespillsettingen min tar form. Den blir mer og mer levende. For mitt indre øye kan jeg se flere og flere detaljer, men også flere og flere åpne muligheter for bidrag fra andre. Spillverdenen er rik og full av alternativer for hva slags spill man har lyst til å spille. Samfunnet i settingen ligger og vipper på kanten av en brytningstid, og hva som skal hende fremover er mye mer i hver enkelt spillgruppes makt enn i spillskaperens (altså min). Det liker jeg. Det betyr nemlig at uansett hvor detaljert settingen virker nå, så kan den gjennomgå store endringer i løpet av en kampanje.

Foreløpig lider settingen av visse fantasy-sykdommer, sånn som et fungerende samfunn i et land som alltid er dekket av snø og is, og fellestrekk med kulturer fra virkeligheten. Det bekymrer meg ikke så mye. Ikke nå som jeg har kvittet meg med trangen til å ha med alver og dverger (den såkalte "Tolkien-syken"). For å si det sånn: eventuelle dverger man støter på i min setting vil være kortvokste mennesker, ikke en egen rase.

...så var det å begynne å lage system snart. Jeg gleder meg litt.

...men er det et rollespill?

Jeg forklarte nylig for noen venner hva Nørwegian Style-spillet "Det var ikke meg" (av Lasse Lundin) går ut på, siden jeg prøvde det i helga. En av dem repliserte med kommentaren "Men jeg forstår det ikke. Er det et rollespill? Hvordan er det et rollespill?"

Det, innser jeg, er et jævlig godt spørsmål. Spillet ligner på sånne selskapsleker som "Mord i mørket" eller "Mafia", men det er rollespillelementene som spillerne selv tilfører, som gjør det til et rollespill snarere enn en selskapslek. Dette prøvde jeg å forklare både til dem og til meg selv.

Moralen er vel at alle rollespill med en sterk spillstruktur og en svak rollestruktur trenger villige spillere for å bli et rolle-spill og ikke bare et spill.

Det var dagens moral.