Vann på bålet (og R.I.S.K. 2010)

For det første må jeg få oppklare noe som det har vært tvil om, angående mine to siste innlegg i bloggen:

NEI, jeg har ikke spilt noen utgitte friform-spill annet enn Itras By, men jeg har spilt Drømmernes Selskab i en av dets inkarnasjoner.
JA, jeg HAR spilt progressive spill ("indie"-spill), bl.a. Mouse Guard, og en testutgave av Okkupasjon! (hva skjedde med det, egentlig?).
JA, jeg likte alle disse spillene, men
NEI, jeg er ikke glad i tanken på at alle spill bør være slik.

Grunnen til disse negative tankene om friform og progressive spill er forsøkt lagt frem i de to foregående postene. Jeg tar meg den frihet å gjenta meg selv: Jeg er ikke imot friform. Jeg ber om respekt for at jeg personlig ikke synes det er "min greie". Jeg ber om likestilling mellom rollespill slik at det skal være mulig å diskutere spill uten å havne i en oss-eller-dem-konflikt med hensyn til hva man kan få til og hvem som har det mest gøy. Dette er da ikke en konkurranse?

Anyway.

Jeg kommer fra en bakgrunn med teatersport og improvisasjon, og for meg er en del av grepene man foretar i f.eks. Jeepform "gammelt nytt", og/eller har spesifikke dramaturgiske bruksområder. Som er fair enough og på sin plass også i rollespill, selvsagt. Kan hende jeg har problemer med å løsrive rollespill fra drama, mye fordi jeg også mener det er belegg for å si at de er to sider av samme sak. Samtidig vil et rollespill som kun lener seg på dramaturgiske regler (for meg) ofte mangle randomiseringen og uforutsigbarheten. Spiller man lenge nok med samme spillere og det eneste uforutsigbare man har er hverandres fantasi, vil man tidvis (eller til slutt) komme til et punkt hvor brønna er tom, så å si. Det kan være midlertidig tørke, det kan være at man har kjørt seg fast i et spor. Å ha f.eks. sjansekort i Itras By var en kjempegod idé med tanke på å lette spillernes kreativitetspress med å gi dem en uforutsigbar (tilfeldig trukket) situasjon. Et annet eksempel... Nå har jeg aldri fått spilt Inntil vi synker, men spillets form er i seg selv fascinerende fordi det holder stramme rammer (definert start og slutt), men gir rom for improvisasjon over gitte scener - det samme gjelder også den inkarnasjonen av Drømmernes Selskab jeg har vært borti.

Jeg velger foreløpig å beholde advarselen om pretensiøsitet i uavhengige spill og kunstspill. Så får vi se hva slags spill jeg velger å lage til årets R.I.S.K. - blir det number crunching galore, eller blir det former så frie at jeg blir snikdrept av kinesiske myndigheter? Hvem vet.

Jeg gleder meg til å skrive spill nå. Først R.I.S.K., så skal jeg prøve å få ferdig en spillbar utgave av Morgenfri. Og så får jeg snart besøk av nerder fra sørøst.