Alt du noen gang trodde du kunne lære av D&D

Jeg har vært syk i to dager, og Stumble er fint å ha når man føler at man har brukt opp internett.

Ta en titt på denne motiverende talen (med håndtegnede slides!) av Chad Henderson. Og tenk med stolthet på alt du har lært av rollespill!

Rollespill på livstid

Even linket til denne artikkelen på RSN, om en livstidsfange i Madison, Wisconsin (i USA, om du ikke skjønte det) som ble fratatt retten til å spille rollespill.

Dungeons & Dragons "promotes fantasy role playing, competitive hostility, violence, addictive escape behaviors, and possible gambling," according to the ruling. The prison later developed a more comprehensive policy against all types of fantasy games, the court said.

Min utheving: Hva i alle innerste fiskesprettsteiner er så galt med "fantasy role playing" at det i seg selv er en egen årsak til at rollespill må forbys? Og dessuten:

"After all, punishment is a fundamental aspect of imprisonment, and prisons may choose to punish inmates by preventing them from participating in some of their favorite recreations," the court said.

Ja-a, du Nisse. Har du varit fåfäng i dag? Jävlar i min låda.

Jeg slites mellom to synspunkter på dette: For det første at fyren har begått mord, og dermed fortjener å straffes. Hvis straffen inkluderer å frata ham muligheten til å drive med yndlingshobbyen sin, vel... de fleste som sperres inne fratas retten til veldig mye rart. Det er kanskje det som gjør at enkelte tyr til voldtekt i dusjen som hovedfritidsaktivitet. Denne karen slo ihjel en kar med ei slegge, og jeg har ikke så enorme mengder sympati for ham personlig. Samtidig... han er allerede inne på livstid. Han kommer aldri ut. Hva pokker skal han drive med der inne for å ikke bli klin sprø og faktisk drepe eller skade seg selv eller andre innsatte? Så vidt jeg vet oppfordres fanger til å lese litteratur, som også er virkelighetsflukt - hva pokker er verre med virkelighetsflukten som tilbys av en fellesaktivitet som et rollespill jo er?

Min foreløpige konklusjon er at amerikanske myndigheter fremdeles lever i de mørke Gamledager, der kvinner skal holde seg på kjøkkenet, hestetjuver bør henges, onani gjør deg blind, og det er farlig å leke hvis du er over 12 år gammel. Rollespill er selvsagt djeveldyrkelse, gullkalv, og får det til å vokse grønne hår i hjernen din. Eller noe. Gud er amerikansk, og han har gitt oss syv dødssynder: Fri tanke, runking, anti-våpen-holdninger, abort, negre, fattigdom, og rollespill. Amen!

Hiatus

Så går vår nesten seks år gamle ukentlige Dungeons & Dragons: Forgotten Realms-kampanje inn i hiatus. Jeg skulle til å si "igjen", for den har lidd under en del lange pauser før, på grunn av personlige hindringer for enkelte av spillerne, men dette er vel den første lange planlagte pausen i kampanjen. Slik går det når spilleder reiser til India og skal være der i nesten tre måneder.

Uten å si for mye i detalj om kampanjen (fordi det ville blitt kjedelig for de som ikke egentlig er så interessert i spesifikke kampanjer), så kan jeg fortelle noen grunner til at den er en av de mest skjellsettende og omfattende rollespillopplevelsene jeg har hatt i mitt liv. Den er:

• Den lengste rollespillkampanjen jeg har vært med på, og jeg var med fra starten av.
• Karakteren min er den første karakteren jeg lagde som ble spilt mer enn én session.
• Karakteren min er min første gender-bender-karakter (altså en mannsperson), og satte standarden for gender-bending for meg i min senere spillkarriere.
• Karakteren min er den eneste karakteren i noe rollespill jeg har opplevd har blitt date-raped av kjipe fruentimmer to ganger(!) i løpet av kampanjen. Og han er mann!
• Karakteren min har dødd og blitt vekket til live igjen tre ganger i løpet av kampanjen, har møtt guden sin (han er cleric av Lathander) tre ganger, og har vært med på å lage en egen gud (Invictus Superbus, gud for skyggeveven).

Andre kampanjer som er i hiatus er GURPS-kampanjen vår Adventures of the Sparrow, som går i hiatus fordi en av spillerne er på bryllupsreise i tre uker. Star Wars: Lost Sibling går i hiatus mest sannsynlig til neste sommer fordi spilleder bor i Oslo og kanskje ikke kommer hjem til jul. Den gamle New World of Darkness: Quantico-kampanjen min går i pennalet og gjenoppstår som en spin-off en gang jeg har tid til å starte på nytt. Star Wars: New Order er på vent til etter at laiven Blodhevn er ferdig, sånn at spillerne mine har tid. Alle disse hindringene påvirker også D&D Moonsea-kampanjen min, hvor en spiller skal på laiv, en annen er i India, og en tredje på bryllupsreise.

Jeg regner med spillabstinenser i løpet av kun kort tid. Stand by med d6'ere, battle mat, og sjansekort for å assistere meg om jeg skulle gå inn i withdrawal-sjokk.

Om orken i brønna og andre merkeligheter

Tittelen på bloggen min er tatt fra en fem år lang rollespillkampanje. Jeg har vært spiller helt fra dag én, systemet er gamle Dungeons & Dragons 3.5, settingen er Forgotten Realms. Tittelen er faktisk basert på en uttalelse fra spillederen, som en dag la ut om sine frustrasjoner når han planlegger spillinger og plott. Det er nemlig ikke uvanlig at man overplanlegger. Hvis man har bestemt at spillerne skal møte på en ork i en brønn, må man ikke da også forklare hvorfor orken er i brønna, og hvordan den havna der? Svaret er som regel nei, eller "wing it", men han hadde blitt så fokusert på dette problemet at han til slutt hadde bestemt seg for at Bane putta den der. Noe som er litt i overkant. Det skjønner i hvert fall de fleste som har litt kjennskap til settingen. Heldigvis hadde spillederen slått fra seg denne idéen relativt kjapt, men det er fortsatt en litt morsom historie (for de som synes slikt er morsomt).

Når man planlegger et spill, hvor mye skal være forhåndsbestemt? Hvor mange biroller, eller NPC'er, skal man lage ferdig på forhånd ned til den minste kobbermynt de har i pengepungen, komplett med fødested, stjernetegn, og farge på undertøyet? Skal hver eneste en av dem ha en dyptliggende bakgrunnshistorie som driver deres motivasjoner? Min erfaring tilsier både ja og nei. Selv den mest psykologisk komplekse antagonist kan finne på å bli kappet opp i buljongterninger av en tjukk helte-dverg med øks i løpet av neste spilling... men er det noe argument for å ikke gidde å legge det lille ekstra i antagonistene? En tilfeldig gærning med grønne klær og pil og bue kan fort finne på å bli den spillerpersonene tyr til for å finne veien gjennom den ukjente skogen, og hva gjør du da, som spilleder, når vedkommende NPC ikke en gang har et navn, langt mindre en personlighet som overgår personligheten til en våt pappeske? Og når den kaklende, stereotype onde trollmannen akkurat skal til å kaste heltene ned i Dødens Labyrint, og de skrekkslagne spør: "Men hvorfor?" ...ja, hva skal du svare, da? "Fordi jeg kjeder meg"? "Fordi foreldrene mine ikke elsket meg"? "Fordi jeg ikke fikk en ponni til bursdagen min da jeg fylte ti"?

Jeg tror noe av det første en spilleder må gjøre er å innse at man ikke kan kontrollere alt. Et desperat jerngrep om spillernes avgjørelser, plottets gang, NPC'ers hemmelige følelsesliv, og så videre, vil bare bli slitsomt. Man må lære å "wing it", og man må lære det tidlig. Ikke at man skal stole på å alltid gjøre det, slik at man fremstår som uforberedt og ustrukturert - man må kunne ta avgjørelser om spillet som man skal kunne følge opp senere - men man må kunne læxe litt, og ta noen ting på sparket.

Det var dagens to cents.