HolmCon 6d6 og R.I.S.K. 2010

Årets HolmCon og årets R.I.S.K. er begge overstått. Siden de overlappet hverandre ble det utrolig lite målrettet diskusjon omkring R.I.S.K.-spillene før de ble tatt opp og prøvespilt på connen. Jeg kjenner nå at jeg har så mye jeg skulle ha sagt, at jeg må sortere litt. First things first.

HolmCon 6d6

Årets con bar, som forrige, preg av kaldt vær, store mengder kaffe, og mange nerdegutter med utestemme samlet i et (tilsynelatende) lite hus sammen med opptil flere jenter. Jeg tror maksimumsantallet jenter på årets con var fire som var i huset samtidig; to av oss var tilstede ca hele connen. Dette sagt, hadde jeg det kjempekoselig, og fikk nok en gang bekreftet at jeg trives best i utrolig nerdete lag. Det som trakk mest ned var at jeg ikke fikk handlet inn noe nødproviant, og tilbragte mye tid med å gå rundt rimelig svimmel og vente på et passende øyeblikk til å steke noen papplater med ost på (Grandis). Jeg jobbet også full peis like før, og sto opp halv sju om morgenen den samme dagen som connen begynte. Reisetiden fra endt jobb til påbegynt con var rundt sju timer - med buss, buss, fly, tog, og buss! Takk til Matthijs som kom og betalte busspengene mine da jeg satt søvndrukken på bussen til sykehjemmet.

Årets program var variert og bar preg av mange faktiske spill og spilltester. Dette var et oppsving fra i fjor, hvor jeg syntes det ble vel mye metaprat og fjas og alt for lite praksis. Dette er arrangementene jeg deltok på:

JA! - mitt arrangement
Sammen med: Matthijs, Ole Peder, Jørn, Dina, Jone, Ken, og Olav
Improkurs i år igjen. Det kom ikke godt nok frem av programmet at det var en viss forskjell fra fjorårets innslag. Det skulle være fokus på aksept, å spinne videre på bud, og å "frigjøre" kreativiteten. Våge å være middelmådig. Dessverre var jeg mongosliten og hadde vært overarbeidet to uker i forveien. Det ble ikke så bra som jeg hadde tenkt.
Terningkast på 6d6: 18

Wushu, fantasyvariant - Ken (ikke et programinnslag, men improvisert prøvespilling med forenklede regler)
Sammen med: Ken, Dina og Olav
Morsomt spill som skulle være erkefantasy, der vi øvde oss på å finne på og bestemme utgangen av scenene. Stilig system. Jeg spilte hesten til Olav sin ridder - en snakkende hest med ninjaskillz. Veldig Shrek.
Terningkast på 6d6: 25

Kjærlighet i volvenes tid - Matthijs
Sammen med: Øyvind, Jone, Dina, Håken
Spennende "kammerspill" satt i en okkult vikingtid med fem forutbestemte roller, alle med stort dramatisk potensiale. Muligheter i spillet for både Shakespeare og Blackadder. Jeg spilte "Kongen", og fikk dø en dramatisk død mot slutten av siste scene. Iscenesettelsene av "tablåene" fungerte fint (spillederløst). Stor handle- og scenefrihet, som gir stor gjenspillsverdi. Jeg likte at det var mye genderbending blant spillerne - tror Jone var den eneste som spilte sitt eget kjønn.
Terningkast på 6d6: 33

R.I.S.K.-spilling - Louise (liksom)
Sammen med: bl.a. Lasse, Øyvind II, Jørn, Michael, og Erlend
Louise slang noen R.I.S.K.-blekker på bordet og sprang avgårde for å pølse med guttene. Alene satt vi igjen og måtte styre spillinga sjæl. Vi prøvde Opensource Beta og Vårtegn. Det første funka ikke noe særlig. Det andre funka til en viss grad.
Terningkast Opensource Beta på 6d6: 8
Terningkast Vårtegn på 6d6: 17

Metasalong - Dina og Michael
Sammen med: Dina, Michael, Øyvind
Jeg kom seint, etter litt R.I.S.K.-spilling, og dro vel samtalen raskt i retning spilledermakt. Hyggeligere å diskutere litt ansikt til ansikt, og ikke bare skriftlig. God, snobbete te. Minus for at det ikke var kake. Men det var nyyydelig Smash.
Terningkast på 6d6: 28

Morgenfri - mitt arrangement
Sammen med: Kay, Matthijs (tilhørere på foredraget); Tomas, Erlend, Lasse, Louise, Kjellen, og Martin (spillere)
For det første ble jeg veldig skremt/opprømt over å ha såpass mange interesserte i et selverklært traddspill med fantasysetting. Særlig det at flere av dem er erfarne spillskapere selv. Den positive responsen var også overveldende, men mindre skremmende enn jeg hadde trodd. Foredraget ble rimelig bra, med en ganske grundig gjennomgang av settingen uten å dvele for mye på enkeltelementer. Spilltesten ble lærerik på mange måter - blant annet fikk vi spilt med mange flere spillere enn det jeg antok at spillet egnet seg til. For meg var dette en absolutt höjdare både som arrangement og som del av en personlig læreprosess. Og en etterlengtet boost for selvtilliten. En ekstra takk til Tomas, som ble igjen etter spilltesten for å diskutere (og ikke minst lytte). Selv om det gikk utover Roleg Røl, som fulgte på programmet.
Terningkast på 6d6: 35

Roleg Røl - Kjellen
Sammen med: Alle (ca)
I fjor gikk jeg glipp av det rolige rølet, men i år fikk jeg i alle fall med meg slutten. Kos.
Terningkast på 6d6: 30

Laiv, bilder og sang - Jørn
Sammen med: Alle (ca)
Laivsang vekker nostalgiske minner for meg som selv har spilt trubadur flere ganger på laiv. Riktignok ikke like rutinert som Jørn, men likevel. Note to self: Må huske å kontakte ham og spørre etter noter/tekster. Fint med allsang som ga gammelmodig vertshusstemning i det trøtte rollepillerhuset.
Terningkast på 6d6: 30

Jegerne - Lasse og Erlend
Sammen med: Matthijs (tilhører); Erlend, Lasse, Michael, Magnus, Ken, og Olav (spilling etterpå)
Lasse og Erlends presentasjon av deres hjemmelagde system med utgangspunkt i White Wolfs setting Hunter: The Reckoning. Jeg må bare med det samme si at jeg ble ekstatisk - endelig et spillsystem som gjør det jeg har ønsket ut av nWoD-settinga siden jeg begynte å spillede i den tidlig i 2008. Spillet er strippa ned til sine "bare essentials" og gjort mer mellommenneskelig. Det er både et skarpere skille og en mer utvisket linje mellom det normale og det overnaturlige - det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hvordan det er. Testspillinga ble litt rotete, og to-spilledere-modellen var litt forvirrende til tider.
Terningkast på 6d6: 34

Andre høydepunkter: Martin imiterer gjøkur, samtale med Alexander om Henrik Lerdahls mange bidrag til modulpitchekonkurransen, tusletur i snøstormen med Michael, "jenterom", Ole Peder synger kinesiske popklassikere, Lasse har "ligget i skjul", HolmCon på twitter, Magnus spiller inn lydeffektene til Shag-Shag på iPhonen sin (og spiller det av igjen i diverse verste og best tenkelige øyeblikk), Øyvinds dårlige vitser, Tomas "Utestemme" Mørkrid, Kjellen sammenligner besifring med rollespillmetodikk, og "Buttikken hass Kaare - der sæll dem deng!".

And now for something completely different: A man with a tape recorder up his brother's nose. (La Marseillase)

R.I.S.K. 2010
Spillene kan lastes ned på Spillskaper.no

Da jeg meldte meg på årets konkurranse var det uten en eneste idé i nøtta. Men på jobb, i noen norsktimer, gjennomgikk vi en novelle av Karin Fossum som jeg for mitt bare liv ikke kan huske navnet på. Den handlet om en mann som begikk selvmord uten at kona hans forsto hva som drev ham til det. Dette drev meg til å lage spillet I min skygge, som i utgangspunktet skulle gå ut på å skissere et selvmordsoffers etterlatte som et drama i fem akter.

I ettertid ser jeg jo at jeg kunne gjort en del andre grep. Mange jeg snakket med på HolmCon (som ikke visste at jeg sto bak spillet) uttrykte at spillet var alt fra genialt til direkte usmakelig. De aller fleste uttrykte et visst ubehag i forhold til både temaet og måten det var grepet an på.

Jeg må bare først som sist få erklære at jeg ikke under noen omstendighet ønsker å harselere med temaet. Det er dønn føkkings alvorlig. Jeg mener noe med dette spillet, men jeg innser at det er enkelte ting som må endres for at det skal være spillbart. Kanskje bør det ikke en gang spilles, bare leses, som Martins "Livet, døden, havet og kjærligheten". Hvem vet. Jeg vant ikke noe denne gangen, i alle fall.

For de som kommenterte på grafikken til I min skygge: Bildet er tatt i Lofoten og forestiller toppen på et ensomt kapell med et knapt dusin graver bak et rustent nettinggjerde med piggtrådkant. Bak meg dyppet midnattssola tærne i horisonten, og det var en utrolig ensomhetsfølelse i det jeg tok bildet. Kanskje er det assosiasjonen mer enn selve motivet som gjorde at jeg valgte å ta det med i spillet.

Årets vinner av R.I.S.K. ble Sjelefanger, et spill jeg personlig ikke ble fenget av i det hele tatt. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er som ikke klaffer, men det gjør altså ikke det. Min stemme gikk til andreplassen på lista, Hevn. Jeg trodde da også at Hevn skulle vinne, men den gang ei, tydeligvis. Jeg kommer likevel til å prøve å spille spillet ved første anledning.

Konklusjonen min mht R.I.S.K. er at det finnes mange kreative hjerner i spillskapermiljøet i Norge. Det gir meg en god og varm følelse i magen. Vel skapt, alle sammen!

Gruppedynamikk

Jeg har tenkt en del på gruppedynamikk i det siste. Både en nylig diskusjon på RSN og et par kampanjen jeg spiller i har dyttet meg i en retning hvor jeg filosoferer over grupper i rollespill - altså ikke bare spillergrupper, men rollegrupper, og sammenhengen mellom disse to. Man kan kalle dem gruppa og metagruppa, for ordens skyld, hvor gruppa er rollene og metagruppa er spillerne i forhold til spillet og rollene (altså ikke spillerne som personer tatt ut av samspillets/hobbyens kontekst, men i sin funksjon som rollespillere som gestaltere av roller i et spill).

OK.

Første tanke som har slått meg i det siste er følgende: Hvis gruppa i løpet av kort spilltid glir fra hverandre (hvilket kan skje selv med de best planlagte rollegrupper) på grunn av valg tatt i rolle og konsekvenser av valgene som uforutsett av spillerne... hvordan kan man holde den sammen? Svaret, eller spor av svar, finner jeg om jeg går til min egen omgangskrets. Vi er uvenner eller krangler om ting til stadighet. Vi er i konflikt. Men vi holder sammen. Verdien av samholdet er større enn verdien av individuelle uenigheter. Ikke bare det, men hver av oss har til stadighet minst én av flere venner i flokken som vi til en hver tid er nærmere enn vi er de andre - enkeltpersoner å forholde seg til selv om dynamikken i gruppa fluktuerer.

Jeg har nettopp blitt med i en fersk kampanje i Call of Cthulhu. Etter at min rolle i andre spilling gjorde noen valg som (for all intents and purposes) gjør at han kan havne i kategorien "klin gæærn", har de fleste andre roller i gruppa begynt å holde litt avstand til ham. Men nå skal jo rollen fremdeles henge sammen med resten av gruppa i fremtiden, gjerne uten at dette føles tvungent for de andre rollene. Dette skjer lettest for meg (som spiller) dersom rollen kan forholde seg til en enkelt annen rolle nå i startfasen, og via denne rollen arbeide seg inn i samholdet igjen. En slik løsning fordrer dog at spilleren av denne andre rollen er med på notene. I en virkelig venneflokk ville dette komme naturlig, mens i en konstruert og fiktiv gruppe må metagruppa enes om løsninger.

Noen vil kanskje mene at metagruppa ikke skal blande seg og at spillet skal være en eneste, stor, smooth innlevelsesverden. Dette er for meg verken et poeng i seg selv, eller særlig tilfredsstillende. Men det er nå min mening.

Den andre tanken jeg har gjort meg i det siste er mye i samme gate. Den handler om samspill i metagruppa som får effekt i gruppa. Det er veldig kult for meg om jeg som spiller enten sier til en annen spiller, eller lar rollen signalisere til en annen rolle, at jeg har noe jeg som spiller ønsker å spille på. (Jeg tror slikt har blitt nevnt med begrepet "flagg" på RSN, men det kan hende jeg har misoppfattet begrepet. Jeg bruker det likevel her, så kan NoenTM heller arrestere meg senere.) Med dette mener jeg at selv i et klassisk SL-dominert spill, hvor SL gjerne vil vite alt om rollene, skal ikke all informasjon som spilles ut trenge å passivt siles gjennom SL. Både gruppa og metagruppa skal kunne la informasjon, bud, og flagg passere aktivt seg imellom uten at SL skal behøve (eller føle behov for) å gripe inn. Det er selvsagt alminnelig høflighet å la SL vite om slike bud og flagg i et spill som er klassisk lagt opp - de fleste av disse budene/flaggene vil være (eller bli) synlige igjennom spill uansett, men ikke nødvendigvis alle, og desto mer SL vet om rollens knapper, jo flere kan han/hun hjelpe til med å trykke på via bruk av biroller eller "trigger events".

Jeg tror det jeg vil frem til er at jeg har stor glede av å spille sammen med folk som ikke bare oppfatter bud og flagg, men som aktivt leter etter slike ting å ta tak i hos andre - og som føler at det å trykke på knappene til andre også beriker deres egen spillopplevelse. Jeg er selv en slik, men har dessverre alt for få aktive medspillere i dag som gjør det samme.

Den tredje tanken min dreier seg om aspekter av livet som representert i rollespill. Jeg deltar for tiden i en svært berikende science fiction GURPS-kampanje som i all effekt innkorporerer alle sider av menneskers liv. Alt fra global politikk, økonomi, lov og rett, kultur, religion - til familiefølelser, voldtekt, traumer, kjærlighetsliv, sex - til tilsynelatende trivielle detaljer som lyden av en pannebrask som knuser et nesebein og hvordan dassen på et romskip funker. Dette er for meg en svært tilfredsstillende diegese å gestalte en rolle i, mye takket være en god og detaljorientert SL og spillere med noenlunde samme mål for opplevelsen som meg. Samholdet i gruppa er godt, og vi er hverandres støttespillere og "flaggbærere", så å si.

Som sammenlikning kan jeg nevne en annen kampanje jeg deltok i for kanskje et års tid siden. Jeg tror jeg deltok bare et par ganger før jeg måtte innse at det ikke var noe for meg. Denne metagruppa var orientert på en slik måte at det som var meningsbærende for dem var mysteriet i den felles historien som ble fortalt, mens forholdet mellom rollene i gruppa var sekundært, noen ganger til og med fullstendig tilsidesatt. Min rolle kom sent i spill, og de andre rollene fikk egentlig aldri noen grunn til å bry seg om henne, men de gjorde det likevel - og det føltes tvungent og oppstyltet. Særlig siden alle i gruppa på et punkt endte opp nakne et eller annet sted, og ingen av de mannlige rollene brydde seg om at det spradet en naken dame rundt blant dem.

Seksuelle eller romantiske følelser eksisterte altså ikke i spilldiegesen annet enn som et akademisk kuriosa - det fantes gifte par i spillets verden, og par som hadde barn, men hvordan de hadde blitt sammen eller hvordan barna hadde blitt til, var aldri et tema eller en gang en underliggende "følelse" i spillet. Ingen av rollene hadde slike følelser eller behov. Dette føltes kunstig for meg. Jeg mener, man trenger ikke spille så mye på det, men det å klinisk kutte det ut blir for meg en stemningsbryter som lager en avstand mellom meg selv og rollen på en måte som gjør at jeg ikke får noe ut av det. Jeg kan like gjerne kan gå hjem og spille "Neverwinter Nights".

Det er selvsagt noe eget dersom diegesen tilsier at slikt er uaktuelt å ta inn i spill - slik som i et spill hvor man bare spiller barn, eller man spiller følelsesløse roller som roboter eller (i noen fall) vampyrer. Men det er ikke akseptabelt for meg å kutte ut voksne følelser i et spill som dreier seg om voksne folk (mennesker, aliens, varulver, whatever) med et følelsesliv.

Når jeg sier følelsesliv trenger ikke dette bety "sexliv" eller "kjærlighetsliv", selv om disse tingene er spillelementer som (opplever jeg) ofte skys som pesten av enkelte typer rollespillere. Andre ting som enkelte ofte unngår å spille på er traumer, ansvar, skyld- eller pliktfølelser, moralske gråsoner og valg, konsekvenstenkning, sorg, sinne, selvrealisering, og mange andre ting.

Et eksempel: Her i forrige uke spilte jeg Star Wars, hvor gruppa kom over tre representanter for et krimkartell som drev og mishandlet et barn. Gruppa sto selv overfor et oppdrag gitt av en annen krimherre, som hadde truet min rolles (Y) familie med mindre vi fikk levert en "pakke" så fort som mulig. Det moralske valget sto mellom å beskytte det ene barnet og akseptere at både vi selv og Ys familie da ville bli truet, eller å beskytte oss selv og Ys familie og akseptere at barnets skjebne sannsynligvis ville blitt ublid. Y var åpenbart klar på at familien kom først, og pakken måtte leveres uten unødvendig forsinkelse. Samtidig var min medspillers rolle (X) en type person som ikke kan stå og se på at urett finner sted. X følte straks ansvar for å gripe inn og forsvare barnet som ble plaget, uten tanke for konsekvensene det ville volde både mht inngripen fra krimkartellet, og overfor Ys familie. Vi fikk spilt på både desperasjon, fortvilelse, og maktesløshet i det Y fikk hindret X i å gripe inn - og vi måtte se på at de tre skurkene dro avgårde med det hjelpeløse barnet. Valgene vi tok vil nok drive en kile inn i vennskapet mellom rollene, men denne kilen er virkelig bare en velsignelse - noe som driver dramaet og kan skape nye situasjoner mellom rollene.

Dette var dagens skildring av tanker.