RPG: Role Playing Girls

RPGirl Zine Project ber om artikler fra rollespillende kvinner verden over. Ta tastaturet fatt! Det skal jeg. Fristen er 31. mai i år, og bidraget skal være på mellom 500 og 2500 ord.

De er overalt

...rollespillerne, altså.

Senest i går fant jeg en på jobben. Ikke bare fant jeg ham sånn tilfeldig, men det viste seg også at han er en venn av venner av meg i miljøet her i byen. Jeg blir stadig paff over hvor liten verden er - eller, ikke liten akkurat, men hvor forbundet alle folk er med hverandre. Egentlig er det ganske hyggelig.

På den mindre hyggelige fronten har jeg total skrivesperre til årets Hexcon, så det er ikke sikkert det blir noen modul fra meg i år. Jeg kom så langt som å knote ned noen skisser til Unknown Armies, som endret seg til noen skisser til noe helt annet i Unisystemet, men siden det siste ville krevd masse husregler for å funke, så begrenses egentlig tilgjengeligheten for andre spilledere. Så derfor har hele rukkelet blitt skrota foreløpig. Ikke for det, nå kan jeg jo begynne å trekke med meg laptopen med rollespill-pdf'er på jobb, så jeg har noe å bruke kontortida på når jeg er ferdig med møter og planlegging.

HolmCon 5d6, del 2

I forrige innlegg glemte jeg å ta med arrangementet Spillskaping med Imagonem, som var et slags møte i Spillskaperlaget, arrangert av Anders. Det foregikk for min del i en litt trøtt og uinspirert lyttesession til en mengde uttalelser gjort av spillskaperne som var tilstede, og til slutt fikk jeg også si noe. Så tegnet vi "Vår drømmeside i Imagonem". Problemet mitt der var at jeg knapt har satt mine bein i Imagonem, så jeg tegnet et artig troll og fjasa litt rundt i stedet. Det må nevnes at jeg på det tidspunktet var ganske uinspirert og trøtt, for ikke å snakke om sulten. Heldigvis fulgte HolmCon-middag på kinarestaurant like etter.

På vei ned de superbratte og superglatte bakkene til restauranten ble jeg til stadighet mobbet av Ole Peder fordi jeg ikke liker at det er kaldt og glatt. Ufølsomme jævel! Det slo meg at Tomas har veldig høy stemme. Vel nede på restauranten tok det type tre år og fire måneder før Magnus og Erling fikk forretten sin, og da var Matthijs og de sitt bord ferdige med å spise og var begynt å drikke sake og drive ordspill og fåglarna vet. Vi fant ut at serveringsbrikkene rundt bordet hadde bilder av kinesiske damer med røyk ut av kjolen som ble sjekka opp av flyvende karper. Vi tegnet brettetegning mens vi venta på fôret, og jeg fikk et fantastisk detaljert valentinskort av Ole Peder med bilde av en beholder og teksten "Noen har et godt ØYE til deg..." Jeg ble naturligvis svært beveget, og endte med å tegne mitt eget kort med romskip og aliens in løøv som jeg ga til Lille-Michael.

Kinamat er ikke min kopp med te (badum-tsh!), så jeg prøvde å seife'n ved å spise en forrett som besto av kyllingbiter og kinakål og litt raspet gulrot behørig druknet i en veldig søtlig dressing som jeg ikke greide å bestemme meg for om jeg likte eller ikke. På veien opp igjen ble Ole Peders mobbing gjenopptatt. Sukk. Jeg hater bratte, islagte bakker.

Jeg er lei for at jeg gikk glipp av: Alt det andre, egentlig. Alt jeg ikke fikk gjort, eller prøvd, svir litt i nysgjerrigheten. derfor ble jeg kjempeglad da Haakon tok seg tid til å sette opp et lynkjapt lite Mouseguard-scenario for meg, Kjellen, Anders og Erling rett før jeg måtte dra. Mouseguard: The Wind in the Willows møter Redwall møter A Song of Ice and Fire. Vakkert. Rett og slett vakkert. Boka ble selvsagt kjøpt med det samme jeg fant ut at jeg hadde en halvtime mellom togene mine, særdeles kort vei til Outland i Østbanehallen, og 350 spenn til overs. Så hadde jeg noe å lese på toget også.

Selv om jeg hadde forventa (og i stor grad sett frem til) all metadiskusjonen, så merka jeg en viss avstand fra det kjente og kjære miljøet hjemme i Trondheim, der man spiller mer enn man prater (om spill, i det minste). Samtidig føler jeg inspirasjonen komme over meg til å starte en grein av Spillskaperlaget også her i Trøndelag. Det kan jo hende det blir noe av, men jeg er jo kjent for å sitte med tommelfingeren i rattata lenge etter at jeg burde ha plukket den ut og begynt å gjøre noe nyttig med den.

HolmCon var desidert en positiv opplevelse. Som man sier om Speider'n/Folkehøyskolen/Fremmedlegionen: Jeg fikk mange nye venner. Jeg kommer også gjerne tilbake.

HolmCon 5d6, del 1

Mitt første HolmCon er overstått. Det innebar for meg et møte med en hel hurv nye mennesker og et par-fem stykker jeg hadde møtt før, samt et møte med en generell innstilling til rollespill som går langt utover det jeg opplever hjemme i Trondheim. La oss kalle det en bredere innstilling, selv om det også blir upresist.

Siden jeg tenkte å få med meg de mer metamessige arrangementene på conen (jeg spiller jo mye til vanlig; spille kan jeg gjøre hjemme), gikk jeg glipp av en del av det faktiske praktiske spillet som foregikk, og min "klaging" over mangel på spill gikk kanskje ikke helt hjem som den litt dårlige spøken det var ment å være.

Jeg deltok på følgende arrangementer:

Interrobang! (Ole Peder)
Tanken bak vet jeg ikke så mye om, men den ble visstnok unnfanget på toget mellom Oslo og Holmestrand. Greia var at man spilte en dungeoncrawl der alle spillerne definerte sine egne roller, veldig kort, og deretter ble spillerne delegert ansvar for beskrivelser av rom, hendelser, og bipersoner. Spillet ble avbrutt av at man byttet setting til et møterom fullt av kobolder (også spilt av spillerne) som diskuterte hvordan dungeonutviklingen gikk kommersielt sett, det ble lagt inn et flashback, og man levlet opp ved å lage en collage av "klipp" fra rollenes trening satt til en middelaldersk utgave av Eye of the Tiger spilt på harpe og lutt. Vi hadde også en kamp kun definert av lyd, og noen vanskelige og tunge dramatiske valg, og noen flotte epiloger. Tidvis useriøst, men veldig spennende lek med stereotyper. Bra intro til HolmCon, og bra overgang til mitt eget arrangement.

Ved Smithors hellige knortekølle! Terningkast (på 5d6): 27

Improvisasjonsteater og rollespill (meg)
Jeg prøvde å bruke en rekke teknikker fra improvisasjonsteater, særlig Keith Johnstones teknikker, og lot deltagerne spille rollene sine fysisk så vel som psykisk, og foran et publikum av andre deltagere. Det appellerte til alle rollespilleres eksponeringstrang, og rollene ble veldig tydelige til og med for meg, som ikke ante hvilke spill de var hentet fra før etter at det ble sagt. Det var mye spennende diskusjon også. Teknikkene som ble brukt kan jeg beskrive en annen gang, for å spare tid og armer akkurat nå. Det blir nok et eget innlegg om det jeg fikk ut av denne pulja i alle fall.

Terningkast: Jeg er inhabil, siden det var mitt arrangement. Men jeg likte det.

Rollespill og ritualitet (Haakon)
Dette ble en interessant samtale, kanskje ikke helt som arrangøren hadde tenkt seg, men spennende nok. Litt kort, men kanskje like greit at det ikke trakk ut, siden diskusjonen ble klarere fordi den var såpass kort (er min teori). Det er fremdeles litt uklarhet omkring definisjonene av begreper som ritualer og ritualisering, men vi baserte oss vel på Schechners definisjoner uten at jeg personlig synes de blir presise nok. Men spennende, og et interessant tema. Det var kult at vi samtalte i stedet for at det ble en forelesning.

Terningkast: 21

Å huske noe som aldri har skjedd (Erling)
Psykologi er spennende helt til man blir nødt til å lære seg begreper og forstå forskningen bak. Neida, dette var faktisk interessant, men led under foredragsformen, som jeg personlig mener ikke strekker til som formidlingsform - særlig ikke når jeg er trøtt og må på do. Det er selvsagt omstendigheter, men jeg liker ikke foredrag uansett, og you can't please'em all. Temaet var veldig spennende, men litt for omfattende for den korte timen som var satt av. Neste gang må det være mer tid, i et mer behagelig rom, og kanskje med flere eksempler som knytter psykologien direkte til spillteori. Kunne noe av dette brukes i en workshop?

Terningkast: 18

Hjernevask (Even "Dr. Tømte")
Gamle roller går til psykolog! Interessant i og for seg, men jeg synes vi var litt få deltakere, og vi kunne kanskje ha tjent på å få en liten forklaring av rollenes bakhistorie før "timen". Det var veldig pussig å få terapifisert en rolle fra en fem år gammel D&D-kampanje, når det i den settingen finnes faktiske absolutte verdier for godt og ondt. Jeg følte at jeg fikk spilt rollen, men at det ble veldig surrealistisk. Noen av teknikkene kan brukes til skildring av roller i spill, og jeg kan fort se for meg at terapien kan peke roller i andre retninger enn om de ble drevet av i-spill-omstendigheter. Kult.

Terningkast: 22

Jakta på ungdomskjelda (Jone)
Klassisk rollespill med kasting av terninger, i et system fullt av matematikk. Dette er min kopp med te. Settingen var mytisk-historisk swashbuckling-virkelighet, med roller basert på historiske personer. Min rolle var en tidsreisende, kårdesvingende, übersexy, biseksuell transvestitt-kvinne med hissig temperament og utpreget libido. Vi fikk bare spilt igjennom den første delen i et tredelt scenario, men jeg rakk å gjøre så mye kult på den tida at jeg allerede elsker hele kostebinderiet. Pirates of the Caribbean møter The Leauge of Extraordinary Gentlemen, liksom. Fantastisk.

"En garde!" Terningkast: 25

Mer senere, når jeg ikke har det like travelt lenger.

What's my motivation for this scene?

Det skal sies at jeg, når jeg snakker om rollespillere, som oftest snakker om spillere hvis største motivasjon for å spille er roller og handling, ikke tall på papir. Jeg regner rollespillere som folk som spiller rollene sine i en felles handling, der hver rolle er drevet av motivasjoner og egne tanker og følelser, mens hækkere er navnet jeg bruker på dem som spiller for å slåss og samle skatter, og hvor rollene har minimalt med personlighet og motivasjon (utover "Vinn slåsskamp! Saml gull!" liksom). Så er det sagt.

Et element som gjerne blir sett på som viktig når man spiller rollespill er å handle og reagere "in character". En gammel trollmann med langt skjegg og spiss hatt reagerer f.eks. annerledes på en bok full av magiske skrifttegn enn det en ung, sterk bondesønn med høygaffel og fingeren i nesa gjør. Vi regner automatisk med at trollmannen vil være interessert, og at bondesønnen vil være skremt, skeptisk, eller fascinert (avhengig av settingens syn på magi), eller at han ikke skjønner hva i hompegampen det er snakk om (hvis han er mindre oppvakt). Vi regner med at i en moderne setting vil en sikkerhetsvakt reagere på et innbrudd i leiligheten sin på en annen måte enn en regnskapsfører eller en barnehagetante vil.

Ergo kan vi koke det ned til at bakgrunnsopplevelser og rollenes tidligere valg er med på å forme rollene slik de er i spill. Selv det som hendte før spillet starter, er med på å farge rollens opplevelser og handlinger. Som regel kan alle handlinger en rolle tar, derfor spores tilbake til tidligere hendelser eller opplevelser - selv om rollens spiller ikke selv er klar over det ved rolleskapelsen. I noen spill kommer slikt nemlig etter hvert; man går på oppdagelsesreise i sin egen rolle, så å si. I andre spill har jeg opplevd at alt dette har vært mer eller mindre klart på forhånd; at jeg som spiller (eller at spillederen som har oversikten) har lagt føringene for at rollen skal gjennomgå gitte bestrebelser og bli påvirket på en gitt måte.

Et eksempel på førstnevnte:

Ewandar Firecrest er en prest av solguden i high fantasy-settingen Forgotten Realms. Han ser det gode i alle, og er svært tilgivende. Slik har han vært hele livet. Men som treåring ble han forlatt av faren (moren var allerede død). Begge foreldrene var i sin tid paladiner i aktiv tjeneste. Faren kom aldri tilbake, og ble antatt død. Ewandar ble oppdratt i soltempelet som en av flere foreldreløse akolytter, men ble sendt ut som eventyrer i en alder av tjue, av høypresten selv, som mente at Ewandar var laget for større ting enn å være landsbyprest. Da Ewandar fant igjen faren sin, holdt fange av en djevel på en øy i blodelva midt i Helvete, ble han stilt ovenfor et valg: La faren din være her nede og tortureres til du finner en annen utvei, eller kjøpslå med djevelen og myrd din far for å få liket hans med deg tilbake til din egen verden.

Resultatet ble at Ewandar myrdet sin far, en avgjørelse tatt av spilleren (meg). Avgjørelsen gikk ellers stikk i strid med rollens væremåte, men motivasjonen ble i ettertid forklart (av meg) som et resultat av tjue år med oppbygd frustrasjon over å være foreldreløs og "alene" fordi ens familie hadde valgt sine religiøse plikter fremfor sin eneste sønn. Så kan man selvsagt diskutere om valget var rasjonelt eller ikke, men det blir en annen kopp med te. At denne avgjørelsen ble tatt i rolle, påvirket også hvordan rollen ble spilt i ettertid; skyldbetynget, og om mulig enda mer tilgivende overfor andres overtramp enn tidligere.

Hadde jeg som spiller planlagt det valget på forhånd? Nei. Hadde jeg planlagt at det skulle skje noe lignende, at en dag skulle det være "nok" og begeret skulle renne over for den stakkars presten? Nei. Men da det først bød seg en sjanse og noe slikt faktisk skjedde var årsakene og konsekvensene, og linjene dem imellom, svært tydelige for meg. Noe som får meg til å lure på om dette er vanlig blant rollespillere, eller om det er noe som er mer eller mindre unikt for en mindre gruppe. Faktisk får jeg problemer med å sette pris på spillet dersom jeg ikke kan forklare rollens motivasjoner i den handlingen som legges for dagen. "Vi skal drepe en drage og ta skatten dens!" Ok, hvorfor? Trenger vi pengene? Er vi grådige? Er dragen en slem drage, og vi er snille? Er dragen slem og vi er også slemme? Er dragen snill? Hva er vi da? Skal vi banke dragen og ta skatten, eller kanskje vi heller skal lure dragen og ta skatten? What's my motivation in this scene?

Dette kan være ganske nyttig å tenke over. Hvis rollen ikke automatisk har en motivasjon, kan en motivasjon skapes? F.eks. vil fellesfiksjonen tjene på at alle rollene i gruppa Kjuttavika Knivstikkarlaug er med når det skal knivstikkes. De er knivstikkere, det er det de gjør. Enkelt. Men hvis Per med Vesten egentlig er gått lei av knivstikking, hva vil da motivere ham til å delta? Kanskje lillebroren hans, Jokke med Kniven, er med i gruppa, sånn at Per må bli med og passe på at han ikke kommer til skade? Kanskje han er forelsket i gruppelederen Anne-Blodfrid, og vil være med for å imponere henne, eller for å overtale henne til at knivstikking er avleggs og dumt? Hvorfor vil egentlig Per slutte med knivstikking? Kan han, i løpet av dette oppdraget, la seg overtale til å ikke slutte likevel? Når det viser seg at kveldens offer er Espen Væktarsøn, som Per lekte med som barn, vil han prioritere lojaliteten til gruppa, eller vil sentimentaliteten hindre ham i å myrde sin gamle venn og dermed gå imot oppdraget? Mulighetene er mange.

Motivasjon er, som sagt, brød og smør for min spillopplevelse. Det verste jeg vet er å sitte med et tomt skall av en rolle som ikke har noen bakgrunn å snakke om eller handle ut fra. Det er også derfor jeg misliker con-moduler, for ikke bare har du et rolleskall som har minimalt med bakgrunn, men du har heller som regel ikke nok tid til å skape grunnlaget for motivasjonene selv, i og med at en con-spilling stort sett ikke varer lenger enn max seks timer. Con-roller er jo da også ofte laget med motivasjoner som kan føles litt "hule" og gå i retning av modulens plott snarere enn noe annet. Som forsåvidt er greit, til det bruk, men langt fra optimalt.

Jeg foretrekker kampanjer selv. Som en kamerat sa i går kveld: Enkveldsscenarier er litt som one-night stands. De fyller et behov, men etterpå er det litt tomt og utilfredsstillende. Det mangler personlighet, liksom. Der er jeg med.