...men er det litteratur?

Det er noe jeg har tenkt litt på i det siste: Rollespillbøker. Er de litteratur? Skal de være det? Hva er funksjonene en rollespillbok bør fylle?

En av flere tilbakemeldinger jeg har fått på settingwikien min er at teksten i wikien er kjedelig skrevet. Det kan nok uten tvil stemme. Jeg har satt opp informasjon rimelig leksikonaktig, og gitt litt katta i hvordan det er formulert utover at det skal være klart og tydelig å forstå. Noen etterlyser en mer skjønnlitterær fremstilling av stoffet. Disse ønsker så vidt jeg kan forstå å høre en fortellerstemme, de vil utfordres og engasjeres av selve fremstillingen av teksten. Andre mener at en mer skjønnlitterær fremstilling vil fjerne fokuset fra das ding an sich. Disse siste er de som gjerne hopper over de tisiders skjønnlitterære introtekstene til Vampire-spillene og går rett på sakprosaen - de som ønsker å vite nøyaktig hvordan tingene henger sammen uten å få det levert gjennom et farget synspunkt, men som gjerne går tilbake til de skjønnlitterære tekstene i ettertid, når de har "funnet seg selv" i settingen.

Et stridighetspunkt er artikkelen som beskriver hamskiftere. Her etterspørres en betraktning fra hamskifternes side - et valid poeng, siden myter og virkelighet i settingen ikke er helt enige. Dessuten er som sagt teksten rimelig leksikal, altså småtørr og rent informativ. Det er tross alt mer engasjerende å lese skjønnlitterære eller fortellende/narrative fremstillinger enn å måtte pløye seg igjennom en lærebok.

Samtidig undres jeg: Er det ikke morsommere å selv få lov til å utforske disse tingene i spill? Skal våre "fremføringer" og opplevelser i rolle farges fullstendig på forhånd av spillforfatterens spesifikke visjon? Hvis jeg skriver en fortelling med stemmen til Viram, hamskifteren som kan bli til en bjørn, vil ikke Virams synspunkter farge hvordan hamskiftere blir spilt? Er det ønskelig for meg som spillskaper å gjøre dette?

Settingen er tidligere brukt til nettopp skjønnlitteratur, så jeg har få problemer med å skrive fortellinger i den. Spørsmålet er ikke hvorvidt jeg skal inkludere skjønnlitterære innspill i spillets tekst - spørsmålet er hvorvidt slike fortellinger alene skal utgjøre spillets tekst. Det er et spill (også), ikke (bare) litteratur.

Dette er noe å tenke videre på.

Ellers må jeg legge til at spillet i utgangspunktet er tiltenkt såkalte klassiske rollespillere, men jeg ser ikke noe i veien for at også progressive spillere kan finne noe av verdi der.

En verden tar form

Rollespillsettingen min tar form. Den blir mer og mer levende. For mitt indre øye kan jeg se flere og flere detaljer, men også flere og flere åpne muligheter for bidrag fra andre. Spillverdenen er rik og full av alternativer for hva slags spill man har lyst til å spille. Samfunnet i settingen ligger og vipper på kanten av en brytningstid, og hva som skal hende fremover er mye mer i hver enkelt spillgruppes makt enn i spillskaperens (altså min). Det liker jeg. Det betyr nemlig at uansett hvor detaljert settingen virker nå, så kan den gjennomgå store endringer i løpet av en kampanje.

Foreløpig lider settingen av visse fantasy-sykdommer, sånn som et fungerende samfunn i et land som alltid er dekket av snø og is, og fellestrekk med kulturer fra virkeligheten. Det bekymrer meg ikke så mye. Ikke nå som jeg har kvittet meg med trangen til å ha med alver og dverger (den såkalte "Tolkien-syken"). For å si det sånn: eventuelle dverger man støter på i min setting vil være kortvokste mennesker, ikke en egen rase.

...så var det å begynne å lage system snart. Jeg gleder meg litt.

...men er det et rollespill?

Jeg forklarte nylig for noen venner hva Nørwegian Style-spillet "Det var ikke meg" (av Lasse Lundin) går ut på, siden jeg prøvde det i helga. En av dem repliserte med kommentaren "Men jeg forstår det ikke. Er det et rollespill? Hvordan er det et rollespill?"

Det, innser jeg, er et jævlig godt spørsmål. Spillet ligner på sånne selskapsleker som "Mord i mørket" eller "Mafia", men det er rollespillelementene som spillerne selv tilfører, som gjør det til et rollespill snarere enn en selskapslek. Dette prøvde jeg å forklare både til dem og til meg selv.

Moralen er vel at alle rollespill med en sterk spillstruktur og en svak rollestruktur trenger villige spillere for å bli et rolle-spill og ikke bare et spill.

Det var dagens moral.

For The Win

Jeg var på Arcon 25 i helga, kjøpte boka Nørwegian Style og meldte meg inn i Spillskaperlaget. Ble jeg også styremedlem etter et par øl for mye på lørdag? Mulig. Jeg vant i alle fall modulkonkurransen med Call of Cthulhu-modulen "Mysteriet på Kvenvær". Synd jeg ikke fikk vært til stede på avslutningsseremonien, men da var jeg opptatt med å sitte på et alt for varmt tog nordover.

I loves ya good, Oslo!

Det nye norske rollespillet

...kommer til å være mitt. Ideelt sett.

Jeg jobber med en rollespillsetting, fantasy, som jeg senere skal prøve å snekre system/mekanikk til også. I dette henseendet har jeg opprettet en settingwiki som ligger her. Etter hvert vil alt legges der, også mekanikker og regler.

Herlig å være i gang med noe igjen.

Rollespill, komma, levende

Helt siden den fabelaktige laiven i Bergen i mars (Gorram Valley, basert på Firefly-universet til Joss Whedon), har jeg hatt det i meg å lage en laiv. Jeg er forsåvidt allerede primus motor i laivarrangørgruppa Lou's Tavern, men den gruppa er i sving med en annen type laiv fra før, og ligger kun og vaker tidlig i forberedelsesfasen. Nei, det jeg fikk lyst til å lage er en laiv satt i rollespillverdenen Fading Suns - et Firefly-lignende univers med fantasyelementer i stedet for westernelementer.

Min første tanke var nybyggerlaiv. Så ble laiven Terra Nova annonsert, initiert av de samme som sto bak laivene Konstantinopel og For en neve Thyllium, og satt i samme spillerskapte univers. Dette universet ligner morsomt nok på Firefly, det også. Laiven er en kollaborasjonslaiv, uten arrangører, men i stedet med en praktisk gruppe som organiserer laivsted, mat, og annen logistikk. Spillerne skaper selv roller og plott, og driver laiven og spillet. Premisset for laiven er nybygging på en planet som tidligere har vært forsøkt brukt til andre ting. Dermed gikk på en måte min nybyggerschtikk til Fading Suns litt i dass. It's been done, liksom.

Likevel blomstrer laivlysten. Fading Suns-laiv skal jeg lage, om jeg så må bruke og gjenbruke hver klisjé i boka. Jeg skal dog prøve å begrense meg, siden jeg gjerne vil at laiven skal være überkul også. Forslag og mulige samarbeidspartnere mottas med takk.

Forøvrig vil jeg benytte sjansen til å hylle AKKAR. Ikke sjødyret, altså, men programmet. "Avansert Kontroll- og Koordineringssystem for Arrangører av Rollespill". Det er utrolig nyttig, lett å bruke, og jeg kjenner skaperen av programmet personlig (han bor rett nede i veien her). Programmet funker som en innloggbar database der man kan melde seg på laiv via en webside med påmeldingsskjema, som så legges inn i AKKAR-basen til arrangementet, og kan redigeres av innloggede arrangører. Arrangører kan så legge inn rolleark, sende mail til påmeldte og til andre arrangører, koordinere plott, datoer, og gi spillerne info om andre spillere. Det eneste som foreløpig ser ut til å mangle er muligheten til å lagre og sende kompendier via AKKAR. Den er uansett nyttig og fin, akkaren. Anbefales til alle laivarrangører i landet! En annen fin ting er nemlig at via AKKAR går det an å arrangere laiv selv om arrangørene bor på forskjellige kanter av landet, eller sågar på forskjellige kanter av kloden (i den grad en klode har kanter).

Moduljobbing

Dum som jeg er, har jeg meldt på to spill til årets Arcon (eller "Arrr!-con", for de som har fått med seg årets jippo). Hvorfor sier jeg dum? Jo, fordi jeg er ræv til å skrive moduler (som nevnt i forrige innlegg). Den ene modulen (Call of Cthulhu: "Mysteriet på Kvenvær") er heldigvis ferdigskrevet, og har blitt spilltestet hele tre ganger (hjemme, og på fjorårets JemCon og Hexcon). Scenariet utspiller seg på en holme utenfor Kvenvær på Hitra (tilfeldigvis min hjem-øy), og er forankret i lokalhistorie og -kunnskap. Jeg er rimelig fornøyd med den, og vil gjerne ha flere spillere til den på Arcon - samt flere spilledere, dersom det blir stor pågang. Det er dog snakk om et klassisk spill, med klassisk spillmetodikk og conmodulenes arvesykdom "lett railroading", så ikke forvent store spillerfriheter.

Den andre modulen var jeg så dum at jeg ville samarbeide om. Det er ikke det at min samarbeidspartner er noe dårlig eller mindre flink eller noe sånt - ikke i det hele tatt - men jeg overvurderte som vanlig min evne og lyst til å samarbeide om kreative prosjekter. Likevel, vi har kastet litt ball og kommet frem til en del fine ting. Det blir nok bra. Modulen er til Itras By, og heter "Sjørøvere". Kom og spill! Det topper nok ikke fjorårets magiske "Nummer 13", men likevel. Kom og spill!

Og siden jeg fikk så fine tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg, kan det også hende jeg gjør ferdig Ødemark 2.0 og tar det med meg just in case. Noen prosjekter må jeg jo tross alt fullføre.